Minneord om Bjørn Skramstad

Av | 15.08.2011

Fra Odd M. Tangvik  har STAFO samfunnssikkerhet mottatt disse minneord, og vi velger å gjenngi de i sin helhet på vår side:

I tillegg til formannens minneord, vil jeg fortelle litt om mitt samarbeide med Bjørn og om omstendighetene rundt formannsvalget i 1978.  På den  tiden var jeg både sekretær, nestformann og i formannens fravær  også fungerende formann.
Det skulle være generalforsamling det året og ny formann velges. Men så oppsto den pinlige situasjon at det manglet kandidater til formannsvervet. Blant de medlemmer som naturlig utpekte seg som kandidater var noen  tatt ut til Forsvarets Høgskole, noen hadde nettopp skiftet stilling og betakket seg av den grunn. Det var krise.

Generalforsamlingen  nærmet seg og Landsforeningen, Etatens største, hadde ingen formannskandidater enn si en eneste kandidat. Det var en situasjon som overhodet ikke kunne aksepteres. Det var da “Noen snakka sammen” og Skramstads navn ble nevnt. Men hva visste vi om ham. Han var relativ fersk i etaten. Han hadde jobbet ved kretskontoret i Oslo og  var nu ved Sambandskontoret  i DSB. Han hadde tidlig meldt seg inn i Landsforeningen, han var en hyggelig fyr og i foreningssammenheng lett å be. Han hadde hjulpet til med utgivelsen av bladet vårt og redigerte et par nummer i 1979-80.
Bladet vårt var en samling A-4  ark. Forsiden var dominert av Sivilforsvarets logo og teksten  “Nytt fra LSB”.  Denne papirbunken var heftet sammen i øverste venstre hjørne. Den minne litt om krigstidens illegale aviser. Bladet ble fort preget av bruk og håndtering. Slik hadde det vært i årevis. Men så plutselig skjedde en dramatisk forandring: det dukket opp som et pent lite hefte, med  blått omslag, med innholdsfortegnelse på forsiden og nummererte sider- en hendig liten trykksak!

Dette hadde Skramstad ordnet, mens han var redaktør!
Jeg hadde selv mange ganger hatt ansvar for bladet og jeg tenkte: Hvorfor i all verden hadde ikke jeg funnet på noe sånt? – Vel,  når sant skal sies gjorde jeg nok ikke de helt store anstrengelser for å finne svaret. – Jeg bøyet, litt beskjemmet mitt hode – Nu vel, Det hadde  ikke noen avgjørende innflytelse på vår oppfatning av Skramstads formannskapskandidatur, men var utvilsomt et plusspoeng.
Vi som “snakka sammen” fant at vi ville gå inn for Bjørn Skramstad, og foreslå ham som formannskandidat. Det gjensto bare et lite problem: Ville han stille? Det ble min jobb å  snakke med ham og avklare om han var villig. Eventuelt forsøke å overtale ham, om nødvendig. Jeg arrangerte et møte med ham på Sentralskolen og forklarte situasjonen. Hans argumenter mot var forutsigbare. Jeg forsøkte efter best evne å tone ned hans motargumenter, nevnte foreningens akutte behov og uttrykte min sikre overbevisning om at han ville mestre oppgaven på utmerket vis. Jeg husker ikke nu lenger detaljer, bare at vi ruslet rundt på plenen utenfor Sentralskolen. Jeg lovet all mulig bistand både på egne og andres vegne. Men det krevde lang og intens overtalelse før han omsider ga efter. Han ble selvsagt valgt.

Vårt møtet må ha gjort inntrykk på ham. Han fortalte ofte og i mange forbindelser om denne samtalen. Det var nesten en slags gammeltestamentlig stil over hans ord da han fortalte: “Han (altså jeg) la  faderlig armen sin over mine skuldre, mens vi gikk fortrolig sammen og snakket. Og han overtalte meg.” 
Jeg  er ikke   tvil om at hans beslutning også ble et slags vendepunkt i hans liv. For Landsforeningen ble det et blinkskudd. Bjørn Skramstad ble valgt som formann i 1978 og ble siden gjenvalgt mange ganger. For oss to ble det noen år med et tett og godt samarbeide. Jeg vil bruke noen av ordene jeg skrev i  1988 ved hans tiårsjubileum som formann, det belyser litt av det som skjedde i de første hektiske årene under hans ledelse:

Det som slo meg med en gang var hans usedvanlige grundighet. Og vi  som kjenner hans imponerende oversikt over de lover, regler, bestemmelser og avtaler som regulerer og styrer arbeidsvilkårene i staten, vet at det ligger mye arbeide bak.
Hva har så skjedd i den tiden han har vært formann. Jeg vil ikke gå i detaljer. Det blir kjedelig lesning. Det som er mest påtagelig er det jevnt  stigende og stadig mer intensive arbeidspresset.

Av større saker vil  jeg bare nevne disse
– Overgangen til ny hovedsammenslutning.
– Gjennemføringen av omorganiseringen  av etaten (Det er vel bare de som den gangen var tilknyttet etaten som helt ut skjønner hvilken påkjenning det var)
– Konferansen om sivilt beredskap på Hurdal, efter initiativ fra foreningen.
– Omorganiseringen av selve foreningen

I tillegg er saker prosedert i lønnsnemnd, lokale konflikter er blitt løst og problemer knyttet til enkeltpersoner er blitt behandlet.
Hverdagen er foreningens drift, de små og store saker som dukker opp. Det er møtevirksomhet og forberedelser til møter. Det er de store oppgjørene knyttet  til justeringer/normeringer og ikke minst all den virksomheten som medbestemmelsen krever.
Formannsvervet krever innsikt og oversikt over allehånde saker. Man skal ha en mening om og ta stilling til alt mulig. Man kan av og til lure på om det ikke har gått for langt. Men det er en helt annen sak.

Hvem er han så denne formannen vår?
Tung, solid og traust er egenskaper vi forbinder med ham.
Det klirrer i løsøre når ha kommer, gjerne i siste liten. Han  inngyder  både tillit og respekt. Han kan nok virke både litt omstendelig og belærende. Jeg skal være kort, sier han, og holder de gående en stund- en god stund. Forhandlinger er både og gi og ta, sier han lett doserende Javisst er det vel det. Men utsagnet er også et signal om vilje til å finne løsninger. Hans faglige dyktighet er anerkjent. Og fremfor alt, Ingen tviler på hans redelighet.
Han går heller ikke avveien for å fortelle sannheter. Det er ikke alle som liker det. Kanskje har det heller ikke vært nødvendig å si som han har gjort enkelte ganger. Men når han har gjort det, er det fordi  det  er hans form.  Han er både raus og åpen  og til å stole på. Og fiksfakserier er ikke hans stil. Det stikkes intet under stol.

Min konklusjon er klar. Skramstad har representert foreningen på en forbilledlig måte. Han lytter til andre og saksbehandlingen er formell. Han har opptrettholdt og tilført foreningen faglig respekt og tyngde.
Det skyldes ikke minst at han forener faglig dyktighet med tiltalende personlige egenskaper. Det er i  så måte betegnende at forholdet til konkurrerende organisasjoner både er vennlig, godt og saklig.

Jeg står fremdeles ved det jeg skrev i 1988. Kanskje kan det oppsummeres veldig kort slik: 
Bjørn Skramstad profesjonaliserte foreningen.

Det er med sorg og vemod  jeg tenker på at Bjørn Skramstad nu har gått ut av tiden. Han kunne enda ha vært til nytte for Foreningen både med  råd og dåd og det er et tap for etaten. Og jeg føler et personlig tap. Men det gir meg glede å tenke på de 12-14 årene vi arbeidet sammen.
 
Odd M. Tangvik
Asker august 2011.